Slavoj Žižek om film på DVD

“You take the blue pill and the story ends. You wake in your bed and believe whatever you want to believe. You take the red pill and you stay in Wonderland and I show you how deep the rabbit-hole goes.”

- Morpheus til Neo i Matrix.

Den slovenske filosofen Slavoj Žižek er en av de aller klareste eksemplene på at en kritiker tenker best når han skriver om noe som ikke tilhører hans fagfelt. Etter min mening er det produktivt å bli utfordret på denne måten; ikke minst fordi man får brukt sin ekspertise på områder kunnskapen man besitter ikke var designet for.Vi trenger en viss form for dumhet, som poeten Tor Ulven sier, for å kunne tenke klart. Žižeks primære felter er psykoanalyse og filosofi. Hos ham befinner vi oss, i glidningen ut av det man egentlig skal snakke om, eller som er ens fagområde, og gjenstanden for fascinasjon, svært ofte en vitalitet og en uortodoks bruk av filmmediet som er sjeldent stimulerende og aktiverende. Žižeks begreper om det symbolske og reelle, ord han har hentet fra psykoanalytikeren Jaques Lacan, antyder hva det produktive i dette tilsynelatende misforholdet består i. Det symbolske er alle systemer og institusjoner som gir våre liv en mening, fra lovverket til våre forestillinger om oss selv, mens det reelle er det som ikke passer inn i våre forestillinger eller fortellinger om verden. Žižek besskriver enkelte steder som the Matrix og energi som Matrix trekker ut av menneskene i filmen for det reelle – ren lyst, ukontrollert begjær. Uten en representasjon av virkeligheten, en fiksjon eller fortelling, hadde energi og begjær ikke kunnet eksistere, sier han. I gnisningen mellom det symbolske og det reelle, det vi ikke har tilstrekkelig innsikt i eller ikke har kontroll over, oppstår det en særegen nytelse. I denne nytelsen ligger også kjernen av utvikling, bevegelse, læring.

I filmen The perverts guide to cinema får vi nytelsen ved Žižeks utglidninger servert på sølvfat; ikke bare snakker han om sine favorittfilmer – i særdeleshet Hitchcock: Fuglene, Psycho og Vertigo. Men David Lynch, Tarkovskij og Marx-brødrene dukker også stadig opp – og Matrix og Fight Club er en jevnlig referanseramme. I The perverts guide to cinema snakker imidlertid ikke Žižek fra filosofien eller psykoanalysen, men han snakker som filmekspert. Ja, han befinner seg faktisk, svært ofte, i filmenes opprinnelige sett eller locations. Žižeks kommentar til filmmediet er ikke så mye en kommentarvirksomhet om hans favorittfilmer, selv om de også er det, som en undersøkelse av hva film er filosofisk sett, er. Film, sier han, er vevd inn i vår verden og vår erfaring av den på fundamentalt vis. Žižek ser ikke film som virkelighetsflukt eller underholdning – filmen er en anskueliggjørelse, en virksomhet, som viser oss at kunnskap og illusjon ikke egentlig lar seg skille. Selv om vi vet at filmen presenterer en illusjon, ja, selv om den er dekonstruert som i von Triers Dogville, er vi fortsatt fascinert. Vi er fortsatt i illusjonen. På et vis er illusjonen mer virkelig enn virkeligheten fordi vi i fiksjonen kan spille ut fantasier vi ellers kan tillate oss å identifisere oss med. ”Fiksjon er en unnskyldning for å sette oss i scene som den vi virkelig er”, sier han. I løpet av The perverts guide to cinema blir det tydelig at Žižek oppfatter filmen som en versjon av det reelle, det vi ellers ikke får plass til i våre liv. Det fortrengte kommer tilbake i filmmediet, får vi vite, i form av iscenesatte drømmer eller forestillinger om hva vi kunne ha vært eller hva vi vil være. Det genuint filmatiske øyeblikk oppstår når illusjonen avløres men fantasien, og innlevelsen, likevel fortsetter – i likhet med kvinnen som synger i Mulholland drive av David Lynch. Kvinnen faller om før sangen er slutt, men sangen fortsetter. Hun har altså ikke sunget selv i det hele tatt, kan man slutte, men denne avsløringen, altså at det er snakk om playback, er ikke tiltrekkelig for å ta knekken på illusjonen. Vår fantasi spilles fortsatt ut.

Žižek er en ekstrem tenker, en tenker ute av kontroll til tider, kan det virke som. Likevel er møtet med hans tanker svært givende og heftige; det er ikke så nøye om man er enig eller ikke. Man vil uansett få mye ut av å høre på ham. The perverts guide to cinema er en ypperlig introduksjon og en samlet fremstilling av hans tanker rundt film. Friskere tanker rundt film skal du lete lenge etter. La meg til slutt minne om Žižek minner om gjentatte ganger: når du ser film tar du verken den røde eller blå pillen, men en tredje pille, hvor man innser nødvendigheten av både illusjon og virkelighet og kontinuerlig vil veksle mellom dem.