Wheen om Marxy Marx

I Das Kapital: a biography setter James Wheen seg fore å påvise Marx’ litterære aspirasjoner og påvirkningskilder. I andre kapittel står det at Kapitalen lar seg lese som ”en kjempemessig gotisk roman hvis helter er gjort til slaver og ødelagt av monsteret de har skapt [les: kapitalen].” Lenger ned står det at Marx’ verk også kan leses som et viktoriansk melodrama, farse, gresk tragedie eller satirisk utopi á la Jonathan Swift. Disse forslagene til nylesning av Kapitalen er etter alt å dømme friske saker, og Wheen underbygger leseforlagene med sitater fra Marx selv. Spesielt interessant blir forslagene til lesemåter når vi husker at boka, selv når den blir lest som en versjon av Frankenstein, likevel forblir et filosofisk og et sosialøkonomisk verk – noe forfatteren også minner om. Wheens skarpeste forsøk på å faktisk gjennomføre nylesning dreier seg rundt Marx’ refleksjoner om forbryteren. Marx fremstiller nemlig kriminalitet som en produktiv aktivitet: ”Den kriminelle produserer ikke bare forbrytelser men også lovverket [som forbyr den], og med dette også professoren som foreleser om lovverket og, i tillegg til dette, […] boka hvor den selvsamme professor gir ut sine forelesninger på markedet som ”varer”.” Denne tankebane lar seg, ifølge Wheen, sammenligne med Jonathan Swifts A modest proposal, hvor Swift foreslår at løsningen på den irske hun hungersnøden lå i å spise ”overflødige” småbarn.

Den største delen av Wheens bok handler likevel om utsettelsen av Marx’ hovedverk og all den frustrasjon dette påfører både Marx selv, hans familie og venner, og redaktører. Denne delen av boka har lite med Marx’ begrepsteater og litterære inspirasjonskilder å gjøre, men forklarer derimot, minutiøst, hvor forferdelig Marx hadde det og hvor frustrert han var over sin manglende progresjon. Som en biografi over Kapitalen, en opprinnelseshistorie, fungerer denne delen greit, selv om den er preget av gjentagelser og en, tidvis, umotivert detlajrikdom. De siste 40 sidene av boka er mer interessante. Her går han nærmere inn på bokas resepsjonshistorie, ikke minst på hvordan Marx’ ideer har blitt misbrukt, og skisserer også hvordan Kapitalen har blitt brukt av Frankfurterfilsofene og nymarxister som Terry Eagleton og Althusser. Dette fungerer også helt fint, og som en introduksjon til Kapitalen er Wheens bok utmerket. Men problemet gjenstår: vil han skrive en bok om kapitalens opprinnelseshistorie, Marx’ lidelsesfulle liv, de sentrale begrepene i Kapitalen, eller – som bebudet på bokas omslag og innledningskapittel – Marx’ litterære kilder og kvaliteter? Wheen åpner ballet med å referere til en novelle av Balzac. Rett før det første bindet av Kapitalen skulle trykkes oppfordret Marx Engels til å lese franskmannens Det ukjente mesterverk. Hovedpersonen hadde til hensikt å ”gi en den mest fullstendige representasjon av virkeligheten”. Da hans venner, til slutt, fikk se bildet hadde det blitt forandret så mange ganger at det eneste som gjenstod var et fragmentarisk kaos. Ifølge Wheen foregrep maleriet i Balzacs fortelling det modernistiske, abstrakte maleriet. Wheen gjør et stort poeng ut av at Marx var tilsvarende forut for sin tid. Kapitalen er et fragmentarisk og prosessuelt verk, skriver Wheen mot slutten av boka, som først kommer til sin rett i det tyvende århundre. Dette poenget er noe uklart; i gjennomgangen av bokas resepsjonshistorie forklarer han jo vitterlig selv at Kapitalen har hatt en stor påvikningskraft helt siden første del forelå. Balzac-referansen blir dermed stående som en noe diffus og snodig ramme rundt boka. Det er likevel tydelig nok at Wheen mener vi bør lese Kapitalen på nytt.

Det største problemet med Das Kapital: a biography er imidlertid ikke at Wheen ikke har klart å bestemme seg for hva slags bok han egentlig skal skrive, men at han sjelden forfølger de lesemåter han selv foreslår. Hadde han gjort det ville alt annet vært tilgitt. Den nevnte satiriske iscenesettelse av begrepet om kriminalitet og måten denne refleksjonen, på sin side, setter det sentrale begrep om ”produksjon” i perspektiv, blir faktisk stående som et eksempel på mulige lesemåter, og det eneste stedet hvor Wheen forfølger sine ambisjoner i nevneverdig grad. Wheen ville, etter min mening, vunnet mye på å lære av Marx selv her: å gjøre oppmerksom på de forskjellige scener Marx prøver ut sine begreper på er spennende, men forfatteren burde lest Marx videre etter sine egne anvisninger. Han burde også brukt denne innsikten til å synliggjøre hvordan han selv setter i scene sine egne begreper. Leser vi Wheens bok som et drama fremtrer det nemlig et tydelig sprik mellom sceneanvisninger og det utspilte dramaet. Wheen gjør noe annet enn det han sier han skal. Likevel er boka inspirerende; og man får unektelig, som leser, lyst til å lese Kapitalen etter Wheens veiledninger selv. Og det er jo ikke så ille, tross alt.