Let's get relational, yeah!

Den relasjonelle estetikken er en røver, gitt. Den har fått mye pes fra alle bauger og kanter, bl a av min gode venn Jon R Moe i Morgenbladet. Forestillingen om at det kan finnes et fritt sted ubundet av skummel varelogikk, et deterritorialisert ferietilstand i kapitalismen, som Jon snakket om der, er riktignok Bourriauds svakeste trekk. Frelsesjargongen trekker hele prosjektet ned - i tillegg til en generell, og en smule banal, demonisering av kapitalismen. Likevel er tanken om at sosiale relasjoner kan være estetiske objekter og nedjusteringen av forventninger om noe dypt meningsfylt og gåtefullt som hovedbestanddel i kunstverket høyst relevante tanker i lesningen av samtidskunsten. Ovennevnte Jon nevnte over øl nr 6 på mono igår at "om man tar metafysikken fra kunsten, forsvinner kunsten også." Er ikke helt enig der gitt. "Kunsten" er et høyst levedyktig ord, en høyst levedyktig praksis, og viktige deler av den - også den Bourrauds er en videreutvikling av neoavantgardens hverdagsfilosofi. Snarere enn å røske metafysikken vekk fra kunsten, gies den en hverdagslig forankring, dvs en økt oppmerksomhet om hverdagens virkelighet og banalitet.