Tåkelur

Jeg har lenge vært interessert i skrekkfilm, men det er som regel det obskure eller poetiske som bærer horror-opplevelsen oppe: elementer som legitimerer, eller gir meg tro, på at frykten er verdt anstrengelsen. Eller at frykten i fiksjonsramme er verdt tiden. Den ferske, amerikanske, skrekkfilmen "the mist" oppfyller langt på vei mine kriterier. Pussig nok, kanskje, er den en skikkelig monsterfilm, men underveis bygger dens allegorsike verdier seg opp. En undertekst blir stadig mer tydelig. Som vanlig, er det fristende å si, i amerikanske filmer, er det en fortelling om "oss" og "de andre" som hamres frem, en slags mytisk ramme for opprettholdelse av fiendebilder som (på et ubevisst nivå) holder en slags egen identitet på plass. Dette er oss, det er dem, liksom. Men her blir det anderledes. Heldigvis. Hvem som tilhører hvilken gruppe blir stadig mer uklart. Dessuten går det en sterk religiøs tråd gjennom hele filmen som realiseres i en svært uortodoks avslutningssekvens (som jeg ikke skal avsløre her). Men avslutningen, finalen er, igjen overraskende, langsom og nesten Tarkovskijsk i sin religiøse intensitet og uforbeholdne poesi.